I'm certified in Clinical Hypnois ( Milton Erickson Society Germany)
http://www.meg-tuebingen.de/2-ueberuns-das-institut.htm
in cooperation with the Department of 'Wissenstransfer' (WIT) of the University of Tübingen.
My training was from (til og med)1998 to 2000.
http://erickson-foundation.org/about/erickson/
Generelt om hypnose
(informasjon og beskrivelsen er tatt fra http://hypnoseforeningen.snappages.com/generelt-om-hypnose.htm)
Hypnoterapi kan inngå som ledd i ordinær terapi eller tilbys alene, avhengig av problematikk og målsetning for behandlingen. Hypnose er kanskje å anse som den mest myteomspunnede behandlingstilnærmingen i dagens medisin og psykologi. Nedenfor følger derfor en kort introduksjon til hypnose og hypnoterapi, som tar sikte på å klargjøre litt av hypnosens historikk, dens mulige virkemåte, bruksområder, og nettopp noen av disse mytene.
Noen begrepsavklaringer
Transe: Brukes noen ganger synonymt med det å være i en tilstand av hypnose.
Hypnoterapi: Terapeutisk/klinisk bruk av hypnose.
Suggesjoner: De instruksjonene/forslag hypnotisøren gir mens en er hypnotisert eller i ferd med å bli det.
Induksjon: Metoden som hypnotisøren - bl.a. ved bruk av suggesjoner - bruker for å sette en person i en tilstand av hypnose. En hypnotisk induksjon består gjerne av av fokus, monotoni, gjentakelser og affirmasjoner. Dette vil dog variere avhengig av teknikk.
Kort historisk oversikt
Det vi i dag kjenner som hypnose har antakeligvis blitt benyttet i de fleste kulturer i årtusener.
I Egypt er det blant annet funnet 3000 år gamle medisinske papyrustekster som beskriver slike prosesser. Hinduer i det gamle India tok med sine syke til ”søvn-templer” hvor avslapning blant annet ble indusert med selvsuggesjoner lik dem vi finner i selvhypnose. Persiske magikere, keltiske druider, kinesiske religiøse ledere, afrikanske heksedoktorer, m.v., er andre vi vet har brukt elementer av det vi i dag kjenner som hypnose i sine riualer.
Den mer moderne hypnosens historie begynner gjerne med Franz Anton Mesmer, på 1700-tallet. Han utviklet et system - ´magnétisme animal´ - basert på troen om at alle levende organismer inneholder en slags “magnetisk væske” og at ved å gjenopprette balansen i denne også kunne gjenopprette fysisk og psykisk helse. I begynnelsen brukte han magneter, men gikk siden bort fra dette, og brukte sine hender akkompagnert av atferd og suggesjoner som tok form av teknikker som vi i dag vet kan gi opphav til transeliknende tilstander. Dette ble kjent som ´mesmerisme´.
James Braid er av mange ansett som den første som prøvde å forklare mesmerisme ut fra fysiologiske og psykologiske prinsipper fremfor en ”usynlig kraft”, eller “livskraft magnetisme”. Han lanserte i 1841 begrepet ´hypnose´ etter den greske søvnguden Hypnos for å skille det fra mesmerisme, da metodikken med dette begynte å ta mindre karakter av metafysiske forklaringsmodeller.
Jean Martin Charcot videreførte denne vitenskapelige tilnærmingen til studiet av hypnose, noe som gradvis snudde opinionen til fordel for hypnose i det medisinske miljøet i datidens Frankrike.
Hans elev, Pierre Janet, koplet effekten av hypnose til splitting av mentale operasjoner, og lanserte begrepet ´dissosiasjon´ som betegnelse på dette. Han benyttet hypnose bl.a. til å forsøke å reintegrere ´avspaltet´ materiale hos pasienter med det vi i dag kjenner som dissosiative lidelser.
En annen av Charcots elever – Sigmund Freud – ble ved siden av Charcot inspirert av to andre ruvende skikkelser i hypnosens historie; Ambroise Auguste Liébeault og Hippolye Bernheim. Disse påpekte i større grad enn tidligere betydningen av bruk av suggesjoner i transeinduksjon. Utover på tidlig 1900-tall benyttet imidlertid Freud hypnose i stadig mindre grad til fordel for fri assosiasjon og drømmetyding, og hypnosens status i medisinske og psykologiske miljøer avtok.
Det skulle en krig til for å gjenopprette dens status. Under første verdenskrig var det mangel på anestesimidler, og mange leger tydde til hypnose som anestesi for å gjennomføre operasjoner i felten.
Dette, sammen med bl.a. Clark Leonard Hulls studier av hypnose på 1930-tallet, samt omfattende bruk av hypnose som anestesi på ny under andre verdenskrig, medførte at hypnose som behandlingsmetode igjen kom inn i varmen. Hypnose viste seg også å være svært effektivt i forhold til å lindre “shell-shocks” - akutte stressreaksjoner under kamp - hos soldater.
Ernest Hilgard, og hans forskning på hypnose og kognitive prosesser, skal videre ha en ikke ubetydelig del av æren for å sette hypnose på den medisinsk- og psykologfaglige dagsorden i de følgende tiårene.
Milton Erickson er imidlertid kanskje den som mest har preget hypnosefeltet i etterkrigstiden. Han introduserte en rekke teknikker som skilte seg ut fra tidligere teknikker, og som i dag ligger til grunn for Ericksoniansk hypnoterapi. Suggesjonene her er ofte av mer indirekte karakter, som forslag, heller enn autoritative og direkte, og ofte lansert i det som tar form av vanlig samtale. Dette bl.a. i den hensikt å redusere den hypnotisertes motstand og i større grad åpne for aksept av de suggesjoner som blir presentert.
I dag er hypnose å anse som en anerkjent vitenskap som inngår i både offentlig og privat virksomhet, og som anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander. Mer om dette under.
Men hva er egentlig hypnose?
Faktum er at vi ikke egentlig kjenner hypnosens virkningsmekanismer. Moderne teknikker for å måle hjerneaktivitet har imidlerid bekreftet at hypnose er noe kvalitativt annet enn søvn eller våken tilstand; at det er en endret bevissthetstilstand.
Moderne hjernescanningsteknikker har også avdekket andre interessante fenomener, uten at vi altså helt kan forklare mekanismene bak dem. Ett slikt studie gikk ut på å vise to grupper forsøkspersoner et bilde av et mønster i grånyanser, for så å instruere de to gruppene om å forestille seg at mønsteret var i forskjellige farger. Den ene gruppen (bestående av på forhånd utvalgte høyt hypnotisérbare personer) ble instruert i å forestille seg dette under hypnose, mens den andre ble bedt om å utføre oppgaven i ´vanlig´ tilstand. Forsøkspersonene ble instruert i dette når de lå i en såkalt PET-scanner, en maskin som målte hjerneaktiviteten deres parallellt med at oppgaven ble utført. Det viste seg at et spesifikt område i venstre hjernehalvdel tenderte til å lyse opp hos de forsøkspersonene som var hypnotiserte, men ikke hos de forsøkspersonene som ikke var det.
Artikkelen, som ble presentert i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet American Journal of Psychiatry i 2000¹, konkluderer med at det blant høyt hypnotisérbare personer forekom endringer i hjernefunksjon når de mentalt dannet forestillingsbilder, som er lik dem som forekommer i faktisk persepsjon. Og de fortsetter: “These findings support the claim that hypnosis is a psychological state with distinct neural correlates and is not just the result of adopting a role”.
En mer allmennt gjenkjennbar form for ´transe´ er den vi kan sies å befinne oss i flere ganger i løpet av en ordinær dag. De fleste av oss har opplevd å f.eks. lese en god bok på et tog, en buss, eller i andre støyende omgivelser, og tilsynelatende ikke legger merke til hva som skjer rundt oss; vi er så fokusert på det vi leser at hjernen “kopler ut” all annen informasjon enn den som er nødvendig for å oppfatte teksten og danne oss forestillingsbilder ut fra denne. Vi kan allikevel på tross av denne fokuserte oppmerksomheten også være oppmerksom på det som skjer rundt oss, men på en mer avkoplet, “dissosiert”, måte. Dette kan eksemplifiseres med bilkjøring, hvor det foregår en rekke oppmerksomhetsprosesser parallelt - filskifte, giring, o.s.v. - uten at vi er oss disse aktivt bevisst, og uten at oppmerksomhetsprosessene kommer i konflikt med hverandre.
Det kan være at det er denne evnen til å holde forskjellige mentale prosesser eller deler av psykisk innhold atskilt fra hverandre - vår evne til å dissosiere - som gjør at vi på den ene siden kan være oppmerksom på det hypnotisøren sier, og på den annen side være oppmerksom på de forestillinger som dannes som en konsekvens. Disse forestillingsbildene som induseres gjennom hypnotisørens bruk av suggesjoner vil kunne fremstå med en intensitet og kvalitet som tolkes og oppleves som sidestilt med konkrete, ytre, persipérbare objekter², og det kan sies at det er denne evnen til å forestille seg at noe eksisterer og ikke eksisterer samtidig, som gir opphav til hypnosens behandlingsmessige muligheter.
Behandling i hypnotisk tilstand - hypnoterapi - kan på den måten medføre at interaksjonen mellom terapeut og klient fremstår klarere og skjer raskere³. Det er altså ikke hypnose i seg selv som har terapeutisk verdi, men hypnose som katalysator - forsterker - for psykologiske metoder og intervensjoner(4).
Er vi da noe nærmere å svare på hva hypnose egentlig er? Det som later til å være felles for de forskjellige måtene å forstå hypnose på, er at det dreier seg om en endret bevissthetstilstand i hvilken man får en opplevelse av økt fokusert oppmerksomhet, parallellt med opplevelse av fordypet avspenning og økt mottakelighet for suggesjoner og forestillinger.
Hvem kan hypnotiseres, og hvor mye betyr hypnosedybde?
Det er hevdet at det er individuelle forskjeller i evne til å fantasere og mentalt danne seg forestillingsbilder som gjør at noen lett lar seg hypnotisere inn i dypere tilstander, mens andre i mindre grad gjør det. Barn er ofte naturlig flinke til dette, og er ofte gode hypnotiske subjekter. Det bør her nevnes, imidlertid, at evnen til å la seg hypnotisere ofte viser seg å øke etter å ha prøvd det noen ganger, noe som tilsier at trygghet i situasjonen, det å slippe opp i f.h.t. kontroll, m.v., er faktorer som kanskje er vel så vesentlige for opplevelse av hypnose.
De fleste mennesker lar seg imidlertid hypnotisere i en eller annen grad. Anslagsvis når ca. 90% av oss de lettere nivåer; 70% av oss de middeldype tilstandene; mens de dypere nivåer er forbeholdt 20% av oss(5). Det er hevdet at hypnosedybde er av vesentlig betydning for en del somatiske og psykosomatiske tilstander, mens den er av mindre betydning for problemer av emosjonell, kognitiv og atferdsmessig art(6). Det at hypnosedybde i mange tilfeller ikke er avgjørende for behandlingsresultat, åpner opp for at hypnoterapi kan være et effektivt verktøy for størstedelen av befolkningen på symptomer som gjør seg gjeldende i en rekke av de vanligste psykiske lidelsene.
Hvem har lov til å utøve hypnoterapi, og hvorfor?
En vesentlig karakteristikk ved hypnoterapi er at det fokuseres på individets iboende ressurser og mestringsstrategier fremfor patologi, og er i så måte løsningsorientert heller enn problemfokusert.
Imidlertid kreves det bred kunnskap om forskjellige patologiske tilstander ved siden av dette fokuset på ikke-patologi. Dét er grunnen til at det kun er psykologer, leger og tannleger som gjennom sine respektive embedsstudier har lov til å praktisere hypnose i Norge. Det er naturligvis ikke slik at også ikke andre yrkesgrupper kan bli teknisk gode innen hypnose, men det er også det: Det vil være fare for at disse mangler den helhetlige tilnærmingen til den menneskelige psyke som kreves for å utøve hypnose på forsvarlig måte. Man skal for eksempel være forsiktig med å hypnotisere personer som har en historikk med realitetsbrist eller personer med visse personlighetsforankrede lidelser, og det krever i så måte en psykologisk og medisinsk kartlegging - og ikke minst godt kjennskap til konsekvenser av det som der eventuelt måtte fremkomme - for å på mest mulig forsvarlig vis individuelt tilpasse hypnotisk tilnærmingsmåte.
(Se også NKKEHs kommunikasjon med Justisdepartementet vedrørende dette, ved å klikke her.)
Hva er hypnose effektivt i forhold til?
Når dét er sagt går det an å bruke hypnotiske tilnærminger også i f.h.t. slike lidelser, men man skal altså vite hva men gjør. Hypnose kan generelt anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander, og særlig i f.h.t. angst (fobier, prestasjonsangst, m.v.), depresjon (lettere til moderat), selvbildeproblemtikk/jeg-styrking, stress, psykosomatiske tilstander, smertetilstander, PTSD, atferdsregulering/vaneendringer, m.v.
Noen myter om hypnose
Som nevnt tidligere er det en rekke myter knyttet til hypnose. Mange klienter vil ha spørsmål knyttet til disse. Noen av disse skal derfor kort nevnes avslutningsvis:
Man mister kontrollen over seg selv under hypnose.
- Nei, man kan ikke gjøre noe under hypnose - uansett hypnosedybde - som strider imot ens etiske og moralske holdninger.
Man kan bli hypnotisert og ikke våkne opp igjen.
- Svaret på dette er ganske enkelt nei.
Man kan huske alt under hypnose og det vil være sant.
- Det er riktig at mange vil evne å huske episoder og detaljer under hypnose som vedkommende trodde var glemt, og at disse ofte vil være riktige. Imidlertid er det slik at hjernen har en tendens til å fylle igjen hullene i hukommelsen med informasjon som ikke nødvendigvis alltid er korrekt, for å skape en opplevelse av sammenheng. Det hviler i så måte et ansvar på hypnotisøren i f.h.t. suggesjoner, spørsmålsformulering, m.v., ved bruk av hypnose til dette formålet.
Man kan huske tidligere liv under hypnose.
- En variant av myten over. Det finnes ikke holdepunkter for å støtte dette. Noe av grunnlaget for myten kan være (som nevnt under omtale av forrige myte) at en under hypnose f.eks. husker flere historiske detaljer enn man ellers ville gjort, og tilskriver dette tidligere liv. Heller enn minner fra tidligere liv kan dette være kunnskap som er lagret i hukommelsen fra skoledagene, fra en bok, fra et fjernsynsprogram, e.l., og som tilsynelatende var “glemt” inntil det skjerpede fokuset under hypnose åpnet for tilgang til denne informasjonen.
Som det fremgår har hypnose utviklet seg fra å være noe man tidligere assosierte med overnaturlige, kosmiske eller metafysiske krefter, til å bli en vitenskapelig anerkjent tilnærming til medisin og psykologi, noen ganger alene og andre ganger som supplement. Som det også fremgår, imidlertid, henger noen av forestillingene om hypnosens “underlighet” igjen. Dette har bl.a. å gjøre med den populærkulturelle fremstillingen av hypnose gjennom filmer og media, TV-shows og såkalt ´stage-hypnosis´. Denne introduksjonen har tatt sikte på å nyansere forståelsen av hypnose, og gi opphav til et mer realistisk bilde av hva hypnose er - og ikke er.
Kilder:
(¹) Kosslyn, S.M., Thompson, W.T., Costantini-Ferrando, M.F., Alpert, N.M., & Spiegel, D. (2000). Hypnotic Visual Illusion Alters Color Processing in the Brain. Am J Psychiatry 157:1279-1284
(²) Kunzendorf (1989). xxx
(³) Hillestad, P.O. & Wormnes, B. (1990). Hypnose. Oslo: Tano.
(4,5,6,) Eknes, J. Hypnosens betydning for det terapeutiske resulatet. http://home.no.net/habilnet/bib7-hyp.htm
Cesarean under Hypnosis
http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10151477995736708.1073741866.326155696707&type=1
This is one way (among many others) we can use the creativity in hypnosis.
A wonderful description what can happen when we use our 'right brain' when we get access to our 'pictures' and 'imagination' and let 'creative' healing happen in cooperation with our deep inner wisdom we can get access under 'hypnosis'.............
The Hidden Treasures of Dreaming
by Catherine Shainberg, PhD
Noen begrepsavklaringer
Transe: Brukes noen ganger synonymt med det å være i en tilstand av hypnose.
Hypnoterapi: Terapeutisk/klinisk bruk av hypnose.
Suggesjoner: De instruksjonene/forslag hypnotisøren gir mens en er hypnotisert eller i ferd med å bli det.
Induksjon: Metoden som hypnotisøren - bl.a. ved bruk av suggesjoner - bruker for å sette en person i en tilstand av hypnose. En hypnotisk induksjon består gjerne av av fokus, monotoni, gjentakelser og affirmasjoner. Dette vil dog variere avhengig av teknikk.
Kort historisk oversikt
Det vi i dag kjenner som hypnose har antakeligvis blitt benyttet i de fleste kulturer i årtusener.
I Egypt er det blant annet funnet 3000 år gamle medisinske papyrustekster som beskriver slike prosesser. Hinduer i det gamle India tok med sine syke til ”søvn-templer” hvor avslapning blant annet ble indusert med selvsuggesjoner lik dem vi finner i selvhypnose. Persiske magikere, keltiske druider, kinesiske religiøse ledere, afrikanske heksedoktorer, m.v., er andre vi vet har brukt elementer av det vi i dag kjenner som hypnose i sine riualer.
Den mer moderne hypnosens historie begynner gjerne med Franz Anton Mesmer, på 1700-tallet. Han utviklet et system - ´magnétisme animal´ - basert på troen om at alle levende organismer inneholder en slags “magnetisk væske” og at ved å gjenopprette balansen i denne også kunne gjenopprette fysisk og psykisk helse. I begynnelsen brukte han magneter, men gikk siden bort fra dette, og brukte sine hender akkompagnert av atferd og suggesjoner som tok form av teknikker som vi i dag vet kan gi opphav til transeliknende tilstander. Dette ble kjent som ´mesmerisme´.
James Braid er av mange ansett som den første som prøvde å forklare mesmerisme ut fra fysiologiske og psykologiske prinsipper fremfor en ”usynlig kraft”, eller “livskraft magnetisme”. Han lanserte i 1841 begrepet ´hypnose´ etter den greske søvnguden Hypnos for å skille det fra mesmerisme, da metodikken med dette begynte å ta mindre karakter av metafysiske forklaringsmodeller.
Jean Martin Charcot videreførte denne vitenskapelige tilnærmingen til studiet av hypnose, noe som gradvis snudde opinionen til fordel for hypnose i det medisinske miljøet i datidens Frankrike.
Hans elev, Pierre Janet, koplet effekten av hypnose til splitting av mentale operasjoner, og lanserte begrepet ´dissosiasjon´ som betegnelse på dette. Han benyttet hypnose bl.a. til å forsøke å reintegrere ´avspaltet´ materiale hos pasienter med det vi i dag kjenner som dissosiative lidelser.
En annen av Charcots elever – Sigmund Freud – ble ved siden av Charcot inspirert av to andre ruvende skikkelser i hypnosens historie; Ambroise Auguste Liébeault og Hippolye Bernheim. Disse påpekte i større grad enn tidligere betydningen av bruk av suggesjoner i transeinduksjon. Utover på tidlig 1900-tall benyttet imidlertid Freud hypnose i stadig mindre grad til fordel for fri assosiasjon og drømmetyding, og hypnosens status i medisinske og psykologiske miljøer avtok.
Det skulle en krig til for å gjenopprette dens status. Under første verdenskrig var det mangel på anestesimidler, og mange leger tydde til hypnose som anestesi for å gjennomføre operasjoner i felten.
Dette, sammen med bl.a. Clark Leonard Hulls studier av hypnose på 1930-tallet, samt omfattende bruk av hypnose som anestesi på ny under andre verdenskrig, medførte at hypnose som behandlingsmetode igjen kom inn i varmen. Hypnose viste seg også å være svært effektivt i forhold til å lindre “shell-shocks” - akutte stressreaksjoner under kamp - hos soldater.
Ernest Hilgard, og hans forskning på hypnose og kognitive prosesser, skal videre ha en ikke ubetydelig del av æren for å sette hypnose på den medisinsk- og psykologfaglige dagsorden i de følgende tiårene.
Milton Erickson er imidlertid kanskje den som mest har preget hypnosefeltet i etterkrigstiden. Han introduserte en rekke teknikker som skilte seg ut fra tidligere teknikker, og som i dag ligger til grunn for Ericksoniansk hypnoterapi. Suggesjonene her er ofte av mer indirekte karakter, som forslag, heller enn autoritative og direkte, og ofte lansert i det som tar form av vanlig samtale. Dette bl.a. i den hensikt å redusere den hypnotisertes motstand og i større grad åpne for aksept av de suggesjoner som blir presentert.
I dag er hypnose å anse som en anerkjent vitenskap som inngår i både offentlig og privat virksomhet, og som anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander. Mer om dette under.
Men hva er egentlig hypnose?
Faktum er at vi ikke egentlig kjenner hypnosens virkningsmekanismer. Moderne teknikker for å måle hjerneaktivitet har imidlerid bekreftet at hypnose er noe kvalitativt annet enn søvn eller våken tilstand; at det er en endret bevissthetstilstand.
Moderne hjernescanningsteknikker har også avdekket andre interessante fenomener, uten at vi altså helt kan forklare mekanismene bak dem. Ett slikt studie gikk ut på å vise to grupper forsøkspersoner et bilde av et mønster i grånyanser, for så å instruere de to gruppene om å forestille seg at mønsteret var i forskjellige farger. Den ene gruppen (bestående av på forhånd utvalgte høyt hypnotisérbare personer) ble instruert i å forestille seg dette under hypnose, mens den andre ble bedt om å utføre oppgaven i ´vanlig´ tilstand. Forsøkspersonene ble instruert i dette når de lå i en såkalt PET-scanner, en maskin som målte hjerneaktiviteten deres parallellt med at oppgaven ble utført. Det viste seg at et spesifikt område i venstre hjernehalvdel tenderte til å lyse opp hos de forsøkspersonene som var hypnotiserte, men ikke hos de forsøkspersonene som ikke var det.
Artikkelen, som ble presentert i det internasjonalt anerkjente tidsskriftet American Journal of Psychiatry i 2000¹, konkluderer med at det blant høyt hypnotisérbare personer forekom endringer i hjernefunksjon når de mentalt dannet forestillingsbilder, som er lik dem som forekommer i faktisk persepsjon. Og de fortsetter: “These findings support the claim that hypnosis is a psychological state with distinct neural correlates and is not just the result of adopting a role”.
En mer allmennt gjenkjennbar form for ´transe´ er den vi kan sies å befinne oss i flere ganger i løpet av en ordinær dag. De fleste av oss har opplevd å f.eks. lese en god bok på et tog, en buss, eller i andre støyende omgivelser, og tilsynelatende ikke legger merke til hva som skjer rundt oss; vi er så fokusert på det vi leser at hjernen “kopler ut” all annen informasjon enn den som er nødvendig for å oppfatte teksten og danne oss forestillingsbilder ut fra denne. Vi kan allikevel på tross av denne fokuserte oppmerksomheten også være oppmerksom på det som skjer rundt oss, men på en mer avkoplet, “dissosiert”, måte. Dette kan eksemplifiseres med bilkjøring, hvor det foregår en rekke oppmerksomhetsprosesser parallelt - filskifte, giring, o.s.v. - uten at vi er oss disse aktivt bevisst, og uten at oppmerksomhetsprosessene kommer i konflikt med hverandre.
Det kan være at det er denne evnen til å holde forskjellige mentale prosesser eller deler av psykisk innhold atskilt fra hverandre - vår evne til å dissosiere - som gjør at vi på den ene siden kan være oppmerksom på det hypnotisøren sier, og på den annen side være oppmerksom på de forestillinger som dannes som en konsekvens. Disse forestillingsbildene som induseres gjennom hypnotisørens bruk av suggesjoner vil kunne fremstå med en intensitet og kvalitet som tolkes og oppleves som sidestilt med konkrete, ytre, persipérbare objekter², og det kan sies at det er denne evnen til å forestille seg at noe eksisterer og ikke eksisterer samtidig, som gir opphav til hypnosens behandlingsmessige muligheter.
Behandling i hypnotisk tilstand - hypnoterapi - kan på den måten medføre at interaksjonen mellom terapeut og klient fremstår klarere og skjer raskere³. Det er altså ikke hypnose i seg selv som har terapeutisk verdi, men hypnose som katalysator - forsterker - for psykologiske metoder og intervensjoner(4).
Er vi da noe nærmere å svare på hva hypnose egentlig er? Det som later til å være felles for de forskjellige måtene å forstå hypnose på, er at det dreier seg om en endret bevissthetstilstand i hvilken man får en opplevelse av økt fokusert oppmerksomhet, parallellt med opplevelse av fordypet avspenning og økt mottakelighet for suggesjoner og forestillinger.
Hvem kan hypnotiseres, og hvor mye betyr hypnosedybde?
Det er hevdet at det er individuelle forskjeller i evne til å fantasere og mentalt danne seg forestillingsbilder som gjør at noen lett lar seg hypnotisere inn i dypere tilstander, mens andre i mindre grad gjør det. Barn er ofte naturlig flinke til dette, og er ofte gode hypnotiske subjekter. Det bør her nevnes, imidlertid, at evnen til å la seg hypnotisere ofte viser seg å øke etter å ha prøvd det noen ganger, noe som tilsier at trygghet i situasjonen, det å slippe opp i f.h.t. kontroll, m.v., er faktorer som kanskje er vel så vesentlige for opplevelse av hypnose.
De fleste mennesker lar seg imidlertid hypnotisere i en eller annen grad. Anslagsvis når ca. 90% av oss de lettere nivåer; 70% av oss de middeldype tilstandene; mens de dypere nivåer er forbeholdt 20% av oss(5). Det er hevdet at hypnosedybde er av vesentlig betydning for en del somatiske og psykosomatiske tilstander, mens den er av mindre betydning for problemer av emosjonell, kognitiv og atferdsmessig art(6). Det at hypnosedybde i mange tilfeller ikke er avgjørende for behandlingsresultat, åpner opp for at hypnoterapi kan være et effektivt verktøy for størstedelen av befolkningen på symptomer som gjør seg gjeldende i en rekke av de vanligste psykiske lidelsene.
Hvem har lov til å utøve hypnoterapi, og hvorfor?
En vesentlig karakteristikk ved hypnoterapi er at det fokuseres på individets iboende ressurser og mestringsstrategier fremfor patologi, og er i så måte løsningsorientert heller enn problemfokusert.
Imidlertid kreves det bred kunnskap om forskjellige patologiske tilstander ved siden av dette fokuset på ikke-patologi. Dét er grunnen til at det kun er psykologer, leger og tannleger som gjennom sine respektive embedsstudier har lov til å praktisere hypnose i Norge. Det er naturligvis ikke slik at også ikke andre yrkesgrupper kan bli teknisk gode innen hypnose, men det er også det: Det vil være fare for at disse mangler den helhetlige tilnærmingen til den menneskelige psyke som kreves for å utøve hypnose på forsvarlig måte. Man skal for eksempel være forsiktig med å hypnotisere personer som har en historikk med realitetsbrist eller personer med visse personlighetsforankrede lidelser, og det krever i så måte en psykologisk og medisinsk kartlegging - og ikke minst godt kjennskap til konsekvenser av det som der eventuelt måtte fremkomme - for å på mest mulig forsvarlig vis individuelt tilpasse hypnotisk tilnærmingsmåte.
(Se også NKKEHs kommunikasjon med Justisdepartementet vedrørende dette, ved å klikke her.)
Hva er hypnose effektivt i forhold til?
Når dét er sagt går det an å bruke hypnotiske tilnærminger også i f.h.t. slike lidelser, men man skal altså vite hva men gjør. Hypnose kan generelt anvendes for en rekke medisinske og psykologiske tilstander, og særlig i f.h.t. angst (fobier, prestasjonsangst, m.v.), depresjon (lettere til moderat), selvbildeproblemtikk/jeg-styrking, stress, psykosomatiske tilstander, smertetilstander, PTSD, atferdsregulering/vaneendringer, m.v.
Noen myter om hypnose
Som nevnt tidligere er det en rekke myter knyttet til hypnose. Mange klienter vil ha spørsmål knyttet til disse. Noen av disse skal derfor kort nevnes avslutningsvis:
Man mister kontrollen over seg selv under hypnose.
- Nei, man kan ikke gjøre noe under hypnose - uansett hypnosedybde - som strider imot ens etiske og moralske holdninger.
Man kan bli hypnotisert og ikke våkne opp igjen.
- Svaret på dette er ganske enkelt nei.
Man kan huske alt under hypnose og det vil være sant.
- Det er riktig at mange vil evne å huske episoder og detaljer under hypnose som vedkommende trodde var glemt, og at disse ofte vil være riktige. Imidlertid er det slik at hjernen har en tendens til å fylle igjen hullene i hukommelsen med informasjon som ikke nødvendigvis alltid er korrekt, for å skape en opplevelse av sammenheng. Det hviler i så måte et ansvar på hypnotisøren i f.h.t. suggesjoner, spørsmålsformulering, m.v., ved bruk av hypnose til dette formålet.
Man kan huske tidligere liv under hypnose.
- En variant av myten over. Det finnes ikke holdepunkter for å støtte dette. Noe av grunnlaget for myten kan være (som nevnt under omtale av forrige myte) at en under hypnose f.eks. husker flere historiske detaljer enn man ellers ville gjort, og tilskriver dette tidligere liv. Heller enn minner fra tidligere liv kan dette være kunnskap som er lagret i hukommelsen fra skoledagene, fra en bok, fra et fjernsynsprogram, e.l., og som tilsynelatende var “glemt” inntil det skjerpede fokuset under hypnose åpnet for tilgang til denne informasjonen.
Som det fremgår har hypnose utviklet seg fra å være noe man tidligere assosierte med overnaturlige, kosmiske eller metafysiske krefter, til å bli en vitenskapelig anerkjent tilnærming til medisin og psykologi, noen ganger alene og andre ganger som supplement. Som det også fremgår, imidlertid, henger noen av forestillingene om hypnosens “underlighet” igjen. Dette har bl.a. å gjøre med den populærkulturelle fremstillingen av hypnose gjennom filmer og media, TV-shows og såkalt ´stage-hypnosis´. Denne introduksjonen har tatt sikte på å nyansere forståelsen av hypnose, og gi opphav til et mer realistisk bilde av hva hypnose er - og ikke er.
Kilder:
(¹) Kosslyn, S.M., Thompson, W.T., Costantini-Ferrando, M.F., Alpert, N.M., & Spiegel, D. (2000). Hypnotic Visual Illusion Alters Color Processing in the Brain. Am J Psychiatry 157:1279-1284
(²) Kunzendorf (1989). xxx
(³) Hillestad, P.O. & Wormnes, B. (1990). Hypnose. Oslo: Tano.
(4,5,6,) Eknes, J. Hypnosens betydning for det terapeutiske resulatet. http://home.no.net/habilnet/bib7-hyp.htm
Cesarean under Hypnosis
http://www.facebook.com/media/set/?set=a.10151477995736708.1073741866.326155696707&type=1
This is one way (among many others) we can use the creativity in hypnosis.
A wonderful description what can happen when we use our 'right brain' when we get access to our 'pictures' and 'imagination' and let 'creative' healing happen in cooperation with our deep inner wisdom we can get access under 'hypnosis'.............
by Catherine Shainberg, PhD
We live in our body, but we often forget how connected to our body we really are. We act as if our body were an alien being, inaccessible to dialogue, which must be taken elsewhere -- like an object -- to be fixed. We experience the usual plethora of sensations, emotions, feelings, and even pains -- yet we don't seem to grasp the possibility that we may directly and powerfully affect the health of our own body. Instead, we give our power away to medicines and drugs, or to the doctor, therapist, chiropractor, pharmacist, healer, or even our friends. And we often do this without even asking ourselves, "Can I heal myself?"
The Treasure Is in Our Dreaming
When speaking about, or to, the body, it is best to speak in images. For images are a language the body understands far better than words. To illustrate what I mean, let me tell you a story:
Once upon a time in Cracow lived a Jew named Eizik, son of Yekel. Riddled with debt and responsible for a large family, Eizik longed for someone or something to relieve him of his burdens. But nothing seemed forthcoming.One night, Eizik had a strange dream. He saw himself in Prague, the distant capital, standing under the bridge that spanned the Vltava River, just next to the king's palace. "Dig!" said a voice in his ear. "On this very spot is buried a treasure. All your problems will be solved." But upon awaking, Eizik dismissed the dream as just a figment of his imagination. He felt that he had neither the strength nor the resources to travel so far.But the dream would not go away. Night after night, he dreamed the same dream. Finally, Eizik realized that there would be no peace for him until he journeyed to far-off Prague to verify its truth.Upon arriving at the capital, exhausted and hungry, Eizik went straight to the king's palace. There, he recognized the bridge from his dream, the exact spot he had visioned. But soldiers were guarding the bridge. How was he to approach?He decided simply to tell the truth. And, as you may imagine, Eizik's revelations provoked the soldiers to great hilarity and teasing. "As for myself," one of them mockingly said, "I dreamed there was a treasure buried in Cracow, under the chimney in Eizik the Jew's home! And I'm leaving right now to get it!"Upon hearing these words, Eizik had a sudden illumination. He hurried back to Cracow, removed the stones in his chimney, and, lo and behold! there was the treasure.
That the treasure lies inside ourselves, always within reach, is the first and most obvious message of this famous Hasidic story. But that the treasure lies in our dreaming is a message that is less often understood or realized.
But if the moral of the story is carried to its fullest extent, we can see that we are being told that dreaming itself contains the answer to our problems. In this story, dreaming is the magic wand that disperses our clouds, opens our locked doors, moves our land masses, cleans our cobwebs and dusty mirrors, and reveals the treasure hidden within each of us.
Is this true? Can we actually use our dreams to clear our own physical, mental, emotional, and spiritual bodies? To answer this question, we must ask another one: "What is dreaming?" Two Warring Brains
Responding to Inner In-Formation
We have only one body, but we have two arms, two legs, two eyes, and two brains. Without these ''twos'' we could not strive for the tension of balance. Unfortunately, however, one side of our mind and body will often become atrophied, thus weakening and undermining the other side. For example, if your right arm is used too frequently, the natural symmetry of your posture can become unbalanced.
Our two brains (to simplify matters we'll call them the left and right brains) have traditionally not lived happily side by side. The left brain has dominated our way of thinking since the advent of Scientific Enlightenment. It deals with logic, language, abstraction, mathematics, physics, problem-solving. Its thinking is sequential, linear, rational, and objective. Its progression is dependent upon the laws of cause and effect. The left brain tends to underrate and debase the subjective right brain.
The right brain, on the contrary, is essentially involved with the body and all of its attendant manifestations, sensations, and emotions. The right brain interprets facial expressions and body movements. It deciphers lightning-speed, complex signals, reconstructing them to gain knowledge. In this way, for instance, not only does the right brain report on other people's appearance and state of well-being, it also makes an assessment of their deeper emotional landscape.
The right brain operates instantaneously, holistically, and intuitively. As the English language so aptly puts it, we are ''in-formed'' by the right brain, which picks up pattern, shape, and interacting forms. Thus, our smell cilia are ''in-formed'' by the shape of the molecules that waft towards our noses. Our ears are imprinted with the wave patterns of sound, our eyes, with the wavelength of electromagnetic radiation.
The right brain not only receives, but also responds to the outer world and to the fluctuations within our own bodies. It does this by bringing clusters of pattern, shape, and movement into our awareness. Our interactive right brain is actively dreaming day and night.
Why then do we undervalue this twin side of ourselves? If we are right-handed, would we ever think of cutting off the left arm, simply because it is not as useful as the right? Who is it that tells us our right brain is not useful?
The answer, of course, is: the left brain! Having claimed our attention, the left brain refuses to relinquish its prerogative. It tells us that the cognitions of the right brain are dreams, and that dreams are mere fantasy. But are they?
Dreaming and Fantasy
Before we go on to describe the forgotten powers of dreaming, we must dispel the notion that dreaming and fantasy are one and the same. The left brain, being willful, aggressive, and competitive, sets itself goals that it proceeds to realize. Fantasy is the left brain's way of twisting our true dreaming to its own purposes.
For example, we might fantasize that our boss is fired for stealing money from the company, and, lo and behold, we are offered his job! Fantasy is self-serving. Our claims, expectations, desires, longings, and resentments color the fantasy and its outcome.
True dreaming is free of such conniving. Instead, it responses playfully, like a child does. Presented with a grimace, it will stick its tongue out. Presented with a beautiful woman, it will light up with a wondrous smell or a beatific landscape. Dreaming responds to what it perceives, not simplistically, not foolishly, but in a manner that is direct, spontaneous, and creative.
We will call this responsive dreaming ''Active Imagination.''
The ''Health Foods'' of Relatedness
Imagine an infant deprived at an early age of its mother. It cries and cries -- and continues to cry into adulthood.
What do we feed it? Words. ''Talking cures.'' Unfortunately, however, talking cures affect only the mind. They cannot affect the poor body, still longing for the soft touch of a mother's caressing hands, the sweet sound of her cooing, the luminosity of her eyes and smile.
Words only wrap the unfortunate story of loss more securely around the suffering body. They cannot cure the body of its hunger. Only through ''in-forming'' the right brain -- using Active Imagination to feed it lived experiences, the embodied relationships, the sustenance it so desperately needs -- only this way can the void of patterning be addressed. By in-forming the right brain through the Active Imagination, the twisted configurations patterned by early lack can be unraveled and reconfigured.
How can we in-form the right brain through Active Imagination? How does this actually work?
To begin with, through the therapist or other helper, the right brain instantly picks up the sound of the listening ear, the look of the loving eyes, the feel of the hand that caresses the body, or even its proximity. Half the work of healing is done by attentive presence, caring, or touch.
Even at a distance, the right brain is wired like a radio, picking up the shape of these caring frequencies. We experience this phenomenon in our daily life, when we think of someone, only to find them calling us in the next hour or day. The vision of that person's face and the emotion generated in our right brain sends a localized signal to the other person in the same way that tuning to a radio station will cause specific sounds and content to be received. Resonance to subtle thought and feeling is the hallmark of the right brain.
Personally Attending to Our Pains
Because of the right brain's ability to pick up sustenance as described above, we do not need to wait in order to feed ourselves the healthy food of relatedness! Others, in attending to us, may stimulate our responsiveness. But we can attend to ourselves in the same way. In fact, being always in our bodies, we can do this even more powerfully than anyone else. All it takes is turning our senses inward to harken to our own needs.
Where do we start? With our bodies. At first, we start this re-patterning of the configurations of lack by attending to our body's pains and discomforts. When we contract against our pain, trying to distance ourselves from it, we are feeding the pattern of lack. When we conquer our natural impulse to run away and instead begin to feed our right brain the experiences, the subtle energies, the sustenance our body seeks, we can reverse the negative patterning and create healing.
Here's how to do this:
Close your eyes, breathe out slowly three times counting from three back to one. See the "1" tall, clear, and very bright.
Now, turning your eyes inward -- inside your body -- let your vision travel down to the area of the physical, emotional, or mental pain. Allow yourself to be in-formed by the pain: What does it look like? What color is it? Does it smell? Does it have a texture or a sound? Is it hot or cold? Inflamed or dull? Wet or dry? Describe to yourself everything you ''see'' about your pain.
As you do this, you will be impelled to do something about what you are ''seeing.'' For instance, let us imagine that you have been in-formed that there is a fine-line fracture in your bone. How might you deal with it? The answer is found only through your own inner impulses. Just as you did when you were a child, you play. You improvise. For instance, you might get the notion to fill up the crack with a ray of sunlight. Or you might have the impulse to glue it with the white paste of a chewed radish. Find your own images. You have received an inner image of a fine-line fracture, and you respond by offering an image back to the image offered you.
In this way, you are feeding your right brain. Through the neuronal pathways, this new message is transmitted to your bone. Your bone, accordingly in-formed, hastens to heal.
|
Please, don't believe what I am saying! Instead, put it actively to the test. Words cannot in-form. Only images perceived, fully experienced, and embodied will do this. The next time you experience pain, use your active imagination to heal yourself.
Responding to Inner In-Formation
Pain -- contraction -- is not the only way to access the right brain. Relaxation offers equally compelling in-formation. For instance, when you are dozing off but not quite asleep yet, you may suddenly be flooded with novel sensations, vivid colors, lights, and strange images or juxtaposition of images. These images (called hypnagogic) are revealing the contours of your right brain. When you are falling asleep, with exterior stimuli shut out or muted, the right brain surfaces like a sunken island out of the ocean of sleep oblivion.
Your dreams present you with yet another unfinished puzzle to which you can add your own pieces. For instance, you dream that you are swept away by a swollen torrent. You wake up with a feeling of terror. But after contemplation, you recognize that your life is just too busy, that you are out of control. In a case like this, what do you do? Call up your therapist in a panic? Possibly. But a better way, perhaps, is just to sit down, close your eyes, and return into the dream. This method of dealing with your fear is faster and cheaper, and it frees you to be responsible and independent.
Here is how to go about it:
Close your eyes, and breathe out three times, counting from three back to one. See the "1" tall, clear, and very bright.
Now, return into the dream. See yourself being swept away by a raging torrent. What do you do to extricate yourself? You could, for example, relax completely -- let go, and let yourself be carried by the raging waters. Soon, you drift down to a calm, sparkling sea. Or you might hang on to a low branch and heave yourself from the roiling waters. Or you might simply decide to sink to the bottom of the torrent and rest there, becoming the water, then rising, realize that the waters have become calm. Watch what unfolds. When you feel that the movement has come to completion, breathe out and open your eyes.
|
So you do have many options. But please remember this: When you re-enter a dream, only one of those options will surface. The dream image and that one option serve as both your diagnosis and your healing. You find the resolution to a difficult image through the unfolding of your active dreaming, and in the process you in-form your body of the abatement of the physical, emotional, or mental storm. You have participated directly in your own healing.
Dialoguing With Your Right Brain
Will you be satisfied with just responding to a pain or to a dream? How about dialoguing directly with your right brain? You know now that it needs your imput to return to health and then to continue being healthy. Are you not tempted to find out what treasure is buried under your emotional chimney? To pull away the stones that have confined and hidden it from view? To plunge unabashedly into the space just opened up?
To do so, you must act. You must ask a question, expecting the answer to reach you -- not in words, but in a 3-D, surround-sound, all-encompassing experience. Your right brain is just like a well-cared-for child. The more you dare to ask questions of it, the more active, vital, perky, and playful it gets. Soon, it is joyously manifesting the cornucopia of its hidden world. Your crying infant who became a sad adult is suddenly feeling replete.
By paying attention to yourself, you are being fed, enriched, moved and transformed. The old fixed configuration of loss and impoverishment is breaking up, transmuting, and flowing into the promised land of milk and honey. Abundance, richness, creativity, joy, lightness of being, love, grace, beauty -- all spring up from that inner land. To access it, just utilize this in-formation:
Close your eyes. Breathe out three times, counting from three back to one. See the ''1'' tall, clear, and very bright.
Imagine that you are standing in a meadow, looking up into a clear blue sky. Stretching your arm up to the sun, and catching a ray of light, use this ray of light to draw a circle of light in the right-hand side of the sky. Breathe out and bring your arm down.
Look into the circle of light, and see what wonders are appearing there for you. When you have seen, respond directly if the need arises. Or else, if the image completes and satisfies you, breathe out and open your eyes.
|
There are an infinity of ways of tapping into the imaginal Source. Clues to how this can be done may be found by modeling yourself on the poet. The poet inhabits a no-man's land between words and image. He jolts us out of our habitual mode of seeing by juxtaposed or leaping images, paradoxical or unexpected effects, sharp directional shifts. Stuffy configurations are disposed of, new ones configured. You can learn abundantly from the poet's craft.
Remember that your left brain wants to disclaim everything you have just read. Your right brain, on the contrary, leaps up to the bait of pattern, image, touch, sound, smell, and taste.
Will you feed your hungry inner child the healthy foods of your imagination? If you do so, you not only heal yourself, but also propel yourself into new and exciting adventures. Like Eizik of Cracow, by actively participating in your own dreaming, you can discover the buried treasure in your hearth. Therein lies your own, inborn heritage of health, abundance, happiness, and a balanced life.
